Prosjekt ballkjole Del 2

Nå er dagen her.. dagen kjolen skal brukes.
Jeg rakk det! Leverte den i går ettermiddag, men du verden for en påkjenning det er å sy for andre.
Det knyter seg i hele kroppen og jeg kjenner spenningen helt ut i fingertuppene. Jeg blir stresset og kvalm før jeg skal levere det ferdige produktet.
Jeg føler jeg har ting under kontroll, men når fristen for levering nærmer seg, finner jeg alltid ting jeg kan gjøre litt bedre. Det som kunne vært lettvint gjort, blir alltid veldig innviklet. Og det som kunne vært fort gjort, går ikke fullt så fort alikevel. Fordi jeg er en perfeksjonist.
Jeg er redd for hva kunden synes. Jeg er redd for forventningene. Kanskje ikke produktet er sånn som de håpet på?
Jeg har forventningsangst..
Pga av jeg går hjemme med Eline, er dagtid fullt opptatt med lille kroppen som skal leke og aktiviseres hele dagen. Derfor har jeg hatt kveldene å sy på.
Kvelden før kjolen skulle leveres, satt jeg og sydde til langt på natt... men jeg har, som sikkert mange andre, en tendens til å gjøre en del feil når øynene begynner å gå i kryss og det eneste kroppen vil er en seng å krype ned i.. Denne kvelden var ikke annerledes, men når glidelåsen, som allerede var montert, gikk i stykker, la jeg fra meg arbeidet og hev meg i seng. Grublende og irritert lenge utover natten. Vanligvis jobber jeg best under press, men...
Torsdag ettermiddag skulle kjolen leveres til en håpefull og forventningsfull Helene, og jeg var ikke ferdig.
Kun en ting å gjøre; pakke symaskiner, stoff, tråd, ny glidelås og Eline med reservemat og tilbehør inn i bilen, kjøre til Halden, innstallere Eline med alt tilbehør hos min mor og resten opp i andre etasje i mitt barndomshjem og begynne å sy... helst litt fort, for mamma hadde planer litt seinere, og kjolen skulle jo leveres og helst prøves for å ha en garanti om at den passet skikkelig før balldagen. Hjertepumpa slo så jeg var skikkelig kvalm, og redselen slo inn på full spiker. Tenk om de ikke likte kjolen. Tenk om den ikke passet. Tenk om jeg hadde laget den for kort. Alle mulige negative tanker møblerte om i hodet mitt, og jeg var nesten klar for å dra å kjøpe en reservekjole på storsenteret. Nesten fire timer etter vi ankom Halden, kunne jeg pakke sammen maskinene, trådene, nålene, saksene, Eline og alt hennes tilbehør og kjøre til Torp og levere kjolen.
Jeg krysset det som kunne krysses for at kjolen skulle passe og Helene skulle bli fornøyd. Og kjolen passet!
Så da kan jeg senke skuldrene.
All uvelheter og forventningsangst har vært forgjeves.
Og det ser ikke ut til at Eline har tatt skade av å bli plantet hos bestemor i all hast:)

Dette er noen av kommentarene jeg fikk seinere på facebook: "Da har jeg kjolen klar,stolt over å vite at tanten min har laget den", "Helene er kjempe stolt, maser om å prøve hele tiden, men nei må vente til i morgen. Sender deg bilde så fort ho er ferdig i morgen Ingrid. Du har gjort en kjempe jobb, så får jeg håpe jeg klarer resten ;-) Klem"