Hverdagen nå om dagen..

Det å være småbarnsmor er ikke bare bare.. Det er en del ting man skal lære seg, en del ting man bare må finne seg i og en god del ting man bare må komme seg gjennom.... som for eksempel hverdagen.
Jeg er så heldig at jeg har verdens vakreste datter:) Og med det følger det en del jobb.For her i huset er det Eline som er sjefen. Det er hun som bestemmer når vi skal stå opp, når maten skal være servert, hvilken temperatur innholdet i tåteflasken skal ha, når bleier skal skiftes, og til og med når jeg skal få lov å spise, eller kose meg med en kopp kaffe. Som oftest gir hun meg ikke så god tid på de to sistnevnte, så jeg får kastet i meg litt havregryn... og koppen med kaffe, rekker alltid å bli kald før jeg får lov å ta neste sup.. Noen ganger får hun meg til å føle meg som askepott, der hun kaster alt hun får tak i ned på gulvet, så jeg må plukke det opp igjen, før hun kaster det ned igjen. Sånn kan vi holde på lenge...
Som dere skjønner er jeg hjemme i mammapermisjon. Jeg får betalt for å passe på min egen datter. Hun har blitt min arbeidsgiver, for det er det det er. En fulltidsjobb.
Det er ikke bare en dans på roser å gå hjemme med verdens vakreste. Man er sliten fordi man ikke får pauser, man kan ikke bare gå fra jobben, fordi arbeidsdagen slutter aldri. Man har nattevakter hver natt og dagvakter hver dag. Nå skal man sove? Når kan man dusje? Når skal jeg få egentid og bare være Ingrid?
Hobbyene er lagt på vent for en stund.
Det er ingen vits å pynte seg for å føle seg mer vel, for klærne er fulle av grøt eller gulp før man rekker å føle på seg hvor fin man faktisk kunne blitt. Man rekker aldri et møte til avtalt tid, for idet man er ferdig å kle på ungen og skal til å gå ut døra, skjer det noe med den lille. Ansiktet blir rødt, kroppen blir spent og sakte, men sikkert skjenner man duften av noe som ikke er helt likt blomster. Da er det bare å slippe alt (bortsett fra ungen) og finne ren bleie.
Det er forventet at jeg som mor skal si at jeg storkoser meg med å gå hjemme. Jeg tror folk har glemt hvor slitsomt det er. Eline har blitt 8 mnd, og fortsatt har jeg tilgode å få en hel natts søvn. Når den dagen kommer og jeg for en gangs skyld kan føle meg uthvilt og ha overskudd på dagen, skal jeg si at jeg storkoser meg.

Nå bare koser jeg meg:) Jeg nyter synet av den lille, vakre. Når øynene hennes lyser opp og hele henne smiler når hun ser meg. Jeg nyter å skjenne hennes hånd rundt min finger for å sovne, høre hennes latter når jeg "spiser" magen hennes. Jeg liker at jeg kan avlede hennes gråting med "lille Petter edderkopp" (det funker hver gang). Jeg liker å kunne bruke ny størrelse i klærne, for da vet jeg at hun vokser, jeg liker at hun lar meg trøste henne og at hun er trygg i mine armer. Og jeg liker at hun er min:) Min og Ole Martin sin perfekte datter. Og en dag, inn i fremtiden, kommer jeg bare til å huske de fine tingene. All gulping og søvnløse netter er glemt. Og jeg er ganske sikker på at jeg også kommer til å si til en nybakt mamma; "nå går du vel bare hjemme og storkoser deg?"