lørdag 28. desember 2013

Vår siste reise.

I dag er jeg, til en forandring, en jente uten så mange ord.. Bare en masse følelser. Jeg lar tårene trille, og slipper løs alt. For nå er Eline lagt og Ole jobber natt. Jeg har stua for meg selv og de våte øynene mine ser knapt nok hva jeg selv skriver. Jeg orker ikke være tapper mer, og lar maska forsvinne. For meg er det ikke "alla hjertans dag", det er mer som "krossa hjertans dag".

Jeg har sagt farvel til en følgesvenn, min beste turkompis, min samtalepartner og terapeut. Et familiemedlem, en læremester og en vannvittig flott hest, Harmoni.

Harmoni kunne gå løs. Det fikk hun gjøre ofte.

Hun lærte meg at hester kan snakke og at vi bør lytte. For det en hest sier, er verdt å bry seg om. Harmoni kunne snakke, og mer og mer tydelig ble det etterhvert som vi ble kjent med hverandre.
Jeg lærte henne alt det hun kunne, mens samtidig lærte hun meg det jeg kan. Og sammen ble det et utrolig godt samarbeid.

Men det har ikke bare vært en dans på roser heller. Dette er ingen eventyrfortelling med lykkelig utgang. Vi har begge hatt våre knall og fall. Vi har glemt å lytte. Men vi har lært av våre feil.
Som da jeg skulle ri henne inn. Jeg hadde flyttet til Trondheim og fikk etter litt, hentet Harmoni oppover og fikk en hyggelig utegangsplass til henne i Klæbu sammen med fire andre hester. Harmoni ble tre år etter den vinteren og det klødde i fingrene etter å sette igang med innridingen.
Harmoni og meg i Klæbu. Ved forskuret.
En kveld det var min tur å fore (det var snø og sikkert 15-), så jeg en sjanse og tok den. Jeg løp opp på møkkahaugen, satte meg på ryggen til Harmoni og smilte! Jeg var kjempe stolt og fornøyd, og hesten var rolig. Men de trodde de hadde fått mat, så hele flokken gikk rolig mot forskuret vi la høyet i.. Jeg satt fortsatt smilende på hesteryggen, men tenkte ikke over at hun ikke var vane med den ekstra høyden. Så jeg fikk hjørnet på taket i ryggen og datt av med et skikkelig smell.. Jeg fikk ikke puste på noe som kjentes ut som en evighet. Og enda lenger tid tok det før jeg kom meg på beina. Jeg kunne nesten ikke gå av smertene i ryggen, men jeg hadde litt hell, for jeg hadde med meg en kompis. Han foret og fikk meg inn i bilen og videre til legevakten der jeg etterhvert fikk påvist brudd i en *ryggetellerannet*. Vondt var det hvertfall.. lenge! Harmoni hadde skyldfølelse lenge, og sørget for at jeg ikke fikk sitte på ryggen hennes igjen før hun var klar.

Eller den gangen jeg tok med hest og tantebarn på gåtur nedover veiene. Det var kraftig vind som laget mye bevegelser og lyder i lufta. Harmoni gikk i leietau ved siden av meg, men så er det sånn med unghester at de ikke forstår hvor store og sterke de er. Tantebarna løp og lekte, vinden ulte og løv blåste. Tilslutt begynte hesten og sprette og.. et par ganger var alle de fire beina i lufta samtidig. Ved et av tilfellene skjedde dette så fort, samtidig som hun byttet retning at jeg fikk ene bakhoven plantet midt i nyllet. Jeg rakk vel ikke å reagere før jeg lå på bakken med neseblod på klærne og så at hesten var på god vei tilbake til gården. Fikk summet meg fort med tanke på tantebarna som jeg følte et stort ansvar for, fikk de til å løpe inn mens jeg skulle finne hesten. Utrolig gode naboer hadde funnet Harmoni alene, med leietauet mellom beina, godt plantet i en gresstuste og spiste som ingenting hadde skjedd. Pappa kom løpende. Jeg rakk vel ikke si noen ting før han tvang meg til å gape, og sjekket alle tennene. En etter en, at de fortsatt satt fast. De gjorde det. Jeg kom fra det med hjernerystelse, neseblod og en kraftig hoven leppe. Da tenkte jeg på hvor heldig jeg egentlig var som har barfothest. En sko på den hoven, og jeg ville sannsynligvis hatt gebiss i dag... eller verre... igjen talte Harmoni sitt språk. Hun visste hva som hadde skjedd og gikk som en engel ved siden av meg etter det.

Men vi har hatt flere gode minner enn dårlige.
Utallige turer i skogen. Både med grime, som håndhest og med sal. Hun ble med meg overalt. Jeg tok henne med inn i låven, ut i skogen, langs hovedveien, men en gang som faktisk får meg til å trekke på smilebåndet i dag, var når jeg fikk henne med opp trappen mot inngangen til mamma sitt hus, åpnet døren gikk inn, hesten fulgte etter og mamma kommer skrikende og ber meg få ut hesten av hennes hus. Da var vi halvveis inni gangen:) Kanskje ikke så rart hun reagerte når en hest på over 500 kg er på vei inn i hjemmet hennes.

En god treningsdag.
Vi var på kjørekurs i Rena. Med Roger Haeselich som kursleder. Etter det gikk tømmerkjøring som en drøm. Harmoni koste seg med å jobbe. Det var utrolig moro!

Det er mange minner å se tilbake på.

Avgjørelsen vi tok i vinter var tøff. Vi tok den vel egentlig i høst. Jeg skal prøve å forklare...
Etter flere år med sommereksem, (en sterk og svært ubehagelig allergi mot sviknott, mygg og andre blodsugende innsekt, som krever mye oppfølging og behandling) ville vi ikke se lidelsen mer. Det var bare å innse det jeg lenge har prøvd å gjøre noe med. Harmoni har det ikke bra. Det finnes ingen kur som helbreder hesten og alle hester har forskjellig grad av sommereksem eller forskjellig årsak til hvorfor de har fått det. For å gjøre en ganske lang historie kortere så dere ikke faller av lasset. Jeg har brukt vannvittig mange tusen kroner på behandlingsmetoder, kremer, eksemdekken, sprayer, oljer og veterinærer. Sendt blodprøver til analyser og vært hjemme hver sommer for å se til at min sorte perle fikk den pleien hun kunne få så hun kunne ha det så godt som mulig. Passe klokkeslett og tider. Lære meg når knott og mygg kom frem og vær og vind for å vite når klegg og brems var mest aktive. Sørge for å få hesten inn og ut av stall, på og av med dekken.

Med eksemdekken og RaBalder.
Dette ble en fulltidsjobb. For hjertet mitt var fylt med Harmoni. Og hvem gjør vel ikke det de kan for at de de er glad i skal ha det godt?
Sesongen begynner allerede i slutten av april og varer ut oktober om det er en mild host/vinter. Dråpen som fikk begeret til å renne over denne gang var at vi endelig så lyset i tunnellen. Oktober kom, og vi merket at knott og mygg begynte å avta. Endelig kunne hestene begynne å stå ute igjen! Til jeg en dag oppdaget store kjøttsår foran på bringen... Elglusa! Lyset sluknet og jeg så på Harmoni sine øyne at hun også var fortvilet..

Denne høsten (2012) begynte Harmoni å gjøre så utrolig mye rart. Hun løp frem og tilbake langs gjerdene når hun så meg. Hun virket mer stresset når jeg skulle ta de ut om morgenen. Hun kunne gå inn i stallen som hun bruker, for så å snu å løpe ut igjen. En gang veltet hun meg over ende før jeg rakk og lukke porten og løp ut på jordene. Det forbauset meg hvor lykkelig hun så ut. Mens jeg fant meg selv i en krøll i en leirepytt. Seinere den kvelden sa jeg til Ole at han ikke måtte bli bekymret om jeg kom seinere inn en vanlig etter å ha tatt inn hestene. Jeg måtte snakke med Harmoni.
Den kvelden ble et vendepunkt for meg. Harmoni la hodet sitt på skulderen min og vi hadde en lang og dyp samtale. Om hvordan livet var og hvordan vi hadde hatt det til nå. Vi delte minner og opplevelser. Jeg tror vi stod sånn i en evighet... lyttet til hverandre, men samtidig sa vi ikke et ord. Men jeg forstod, og det gjorde hun og.. Da hadde vi gjort vårt valg. Og rart var det, for Harmoni begynte å oppføre seg eksemplarisk igjen. Jeg trengte ikke en gang og leie henne ut og inn av hagen. Hun gikk løs etter meg og virket mer fornøyd.

Vårt valg, var å ringe Nordens Ark. Vi booket en tid der. Ventelisten var lang, så vi fikk ikke tid før 14. februar 2013.
Pappa og jeg dro nedover tidlig på morgenen. Harmoni skulle være der nede kl 0800. De som møtte oss, må ha et hjerte av gull, for de var utrolig sympatiske og forståelsesfulle. De forstod at dette var min beste venn og ga meg den tiden jeg trengte. Ingen stresset, de bare lot oss ta farvel. Jeg valgte å dra før de avlivet henne.

Veien hjem var tyst... ingen tårer, ingen ord...
Jeg hadde sagt farvel til min beste venn. Sendt henne til de eviggrønne enger. Fri fra plager.
Jeg vet hun har noen der oppe til å passe på seg. Noen av de snilleste hestene jeg vet om tok henne imot, og sammen løper de lykkelige med vinden i manen..

Jeg kommer alltid til å elske deg Harmoni. Du er min venn for livet. Men en dag sees vi igjen, det lover jeg!

Til minne om Harmoni 20.05.05-14.02.2013 Alltid elsket<3

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar