tirsdag 28. februar 2012

Vårluft lader batterier.

I dag har vært en fabelaktig dag! Selv på tross av at Eline er snørrete, jeg har vondt i halsen, Ole Martin er snørrete og vondt i halsen og Fluffen (katten) har blitt bitt av en annen katt i øret.
Solen har skint, det har vært vindstille og termometeret har vist flere plussgrader!
Tittei! Det er gøy med vår!
Ole Martin jobber natt denne uka og har begynt på jegerprøven:) Så da kan vi kanskje få tid til å jakte sammen  til høsten:) Jeg tok jegerprøva i 2005, men har ikke vært så aktiv.
Uansett...
Lille frøkna og jeg startet dagen med å sovne på sofaen. Og jeg sovnet godt! Det eneste som er negativt med det, er at man før eller siden våkner.. Helst før, for Eline sover jo ikke lenge av gangen. Men det ble en time:) Så dro vi på babycafé og møtte vår nabo Karin med lille Wilhelm. Men gikk ut i go'været isteden. Det var helt nydelig å trille langs brygga i Stømstad, sette seg ned på en benk i solen og nyte en kaffe takeaway. Jeg kjenner  at motivasjon til å gjøre noe hjemme, øker i takt med oppmøte av sol!

Snart 9 mnd. og står i flere sekunder selv:)

Vi to skal bli bestevenner!
Da vi kom hjem, var det bare å hive i frøkna litt middag og finne frem en altfor stor, vanntett utedress og sko, og la turboknerten få leke seg litt ute:) Hun elsket å krabbe på bakken, smilet gikk fra øre til øre. Og enda bedre ble det da Fluffen ville ta del i leken (alt for litt kos). Som mor blir jeg også lykkelig når jeg har en så lykkelig unge!

mandag 27. februar 2012

Gamle ting-ny kjærlighet.

Her er funnet. 
Jeg ELSKER gamle ting! Noe av det beste som er, er å stappe hodet inn i en gammel låve, opp på et gammelt loft, loppemarkeder, auksjoner, gammelt skrot som har blitt kastet i naturen osv. Bakover i skogen hos oss er det mye historie. Som jeg har skrevet tidligere, er det gamle grunnmurer og skyttergraver, så folk har bodd her i århundrer. Da kan man også finne mye artig når man er på tur.
Ole Martin, Eline og jeg gikk på oppdagelsesferd på nyttårsaften. Den siste dagen i 2011. Solen skinte, bakken var hvit av frost. Skogen var helt stille og vi nøt roen, luften, rimet og hverandre. Det er kilometer på kilometer med traktorveier og stier. Og leter man litt, finner man små tegn på at andre har bodd baki der. Denne dagen var intet unntak:) Vi fant en gammel ramme av tre med netting på ene siden.. Kan ha vært fluenettting i et vindu, eller en sil til korn.. Jeg er faktisk ikke sikker. Men den var helt igjengrodd i mose og barnåler. Og bar preg av å ha stått ute mer enn en vinternatt. Vi tok den hvertfall med hjem, og Ole Martin lurte fælt på hva jeg skulle med den gamle dritten:) Jeg skal ha den som hylle, sa jeg:)

Etter å ha blitt tatt inn igjen i varmen, etter mange år i vær og vind
ute, har den fått ny omsorg og ny funksjon.

Jeg vasket den grundig med grønnsåpevann i dusjen, lot den tørke. Kjøpte vinkeljern for å forsterke den på baksiden og oppheng så jeg fikk skrudd den fast på veggen. Nå, i kveld fikk jeg den opp. Kommer nok til å dandere litt annerledes etterhvert, men nå får dere sett hvor fin den ble!
 Det er utrolig hva man kan bruke av "gammal dritt" bare man er litt kreativ. Jeg synes gamle ting fortjener ny kjærlighet. Og dette huset, kler gamle gjenstander og gamle møbler. Det gir huset nytt liv.
Den har fått hedersplassen over sofaen i stua.

fredag 24. februar 2012

Strikkeglede:)


Jeg liker å strikke om kveldene foran TV'n etter Eline har lagt seg for kvelden.. Men jeg er ikke så avansert at jeg strikker store ting med masse mønster, nei, det må være noe som går litt fort, og helst bare med striper. Denne gangen har jeg produsert en ølvott. For hva er vel ikke mer praktisk når en skal drikke øl ute om vinteren? Man trer altså på seg votten og setter halvlitersglasset eller ølboksen oppi, dermed fryser man ikke på lanken for å drikke øl ute når det er litt kaldt:) Supersmart på turer eller bare hjemme mens man nyter gårdslivet:) Nå holder jeg på med en i rødt og orange, så blir man ekstra glad når man drikker!

torsdag 23. februar 2012

Gårdsarbeid i fint vårvær:)

I dag skinte solen, og himmelen var skyfri. Man kunne kjenne solen varme og det luktet vår her på gården. Da har man ikke annet valg enn å gå ut. La solen treffe ansiktet og lade deg opp med energi!
Ole Martin har lenge ergret seg over at møkkahengeren til traktoren ikke har virket, og har en liten stund lett etter deler for å fikse den. Så i dag spratt han opp av sengen og tok med seg Eline ned å satte på kaffe. Lekte med Eline til moren (meg) stod opp, og løp ut døren med arbeidsbuksa på knea, for i dag skulle det sveisæs!
Eline og jeg kledde også på oss for å nyte vårværet og bestemte oss for bæremeis i dag:)

Det var helt nydelig å være ute, håper dette nydelige været fortsetter så batteriene blir ordentlig oppladet.
Eline og jeg gikk for å se om mesterverket til Ole fungerte som det skulle. Målet var at hengeren skulle tømmes automatisk og ikke manuelt med håndkraft.Ole Martin var ferdig å sveise når vi omsider kom ut, og da var det bare å teste møkkakjærra. Jeg må bare si, men hånden på hjertet, at Ole Martin er kjempe flink!! Hengeren funket som hånd i hanske, og jeg er kjempestolt! En skulle nesten ikke tru at denne gutten, kunne ende opp som skikkelig bonde på en gård i Sverige:) men her passer han utmerket:)
stolt Ole Martin, etter nok en mestret reperasjon.
Vi jentene vandret videre rundt på eiendommen. Vi har ganske mye skau, og derfor er det også mye å utforske. Og det finnes mye spennende! Jeg har funnet skriv om området her helt tilbake til
1670. Og rundt på eiendommen har vi granittgrunnmurer og skyttergraver. Jeg skal undersøke historien fra gården nærmere, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det hadde vært morsomt å vite hva grunnmurene har vært til og hvorfor det er skyttergraver i skauen.




Her poserer jentene foran traktor og tom henger:)

Dette er hva jeg tolker er en skyttergrav.
 Denne peker ned mot gården.
Hestene koste seg også ute i vårsolen.


Etter en god spasertur i skogsterreng, tok vi en velfortjent hvil.
Eline sovnet i meisen, derfor hang jeg henne på stolen
så hun ikke skulle få knekken i nakken.

onsdag 15. februar 2012

Hovstell på dagsplanen.

Da var det på tide med litt hovstell igjen. Det er noe man må følge opp når man har hester. For hester i fangenskap har ikke mulighet til å bevege seg like mye, eller velge underlaget den selv ønsker å gå på. Derfor har den heller ikke den samme naturlige slitasjen på hoven som en villhest ville hatt. Jeg bruker ikke sko på hestene mine, rett og slett fordi jeg ser hva slags skader den forårsaker hoven. Og hesten fungerer best uten, på den naturlige måten. Det var jo sånn den var skapt.
Harmoni får stå å spise mens vi jobber. 
Jeg er utdannet barfottrimmer av AANHCP i USA. Som står for American Accosiation og Natural HoofCare Practitionare under Jaime Jackson. Jeg hadde også Pete Ramey, Cindy Sullivan og Steve Dick (knise) som mentorer da jeg var der i 2004 sammen med min gode venn Janita. Jeg kunne skrevet en lang avhandling om hoven og dens funksjoner, for det er dette jeg virkelig brenner for, men siden dette bare er en blogg og ikke en hjemmeside om barfothester, velger jeg å la være, og heller bare skrive om dagen i dag.
Fluffen er gårdens stallkatt og veldig sosial.
Han skal være der det skjer.
Jeg hadde store planer om å verke Harmoni sine høver først og fremst i dag, og helst tidligere på dagen mens det var strålende sol og et glimt av vårvarme, men det blir ikke alltid som man har planer om med en liten kropp på slep:) Hestene mine har knallsterke høver, og jeg har aldri hatt noen som helst problemer med å ha de uskodd, men litt justeringer her og der er en nødvendighet i ny og ne.

Den siste høsten og store deler av denne vinteren var bløt.. veldig bløt, så det var nærmest umulig for meg i år å gi hestene tørr bakke å gå på, dermed fikk Harmoni en liten anelse seperasjoner og en liten sprekk på venstre framhov. Dette regner jeg med blir trimmet bort neste gang. Balder derimot, som har hatt seperasjoner siden jeg fikk han, har ikke noe av dette nå, etter vi flyttet hit til Sverige. For meg var dette et mysterium da jeg hadde de i Halden... Men jeg er sånn som kan sette meg ned i paddocken til hestene og bare nyte dems selskap, og observere. Mønsteret jeg begynte å legge merke til var som følger; hver gang Harmoni, som er en hoppe, bæsjet, gikk Balder, som er en hingst, og gravde i møkka hennes. Dette er en typisk hingstegreie. Resultater er at det til enhver tid blomstrer med ferske bakterier under hoven. Nå derimot, er seperasjonene under høvene hans borte. Balder er fortsatt hingst, men pga det bløte været vi har hatt i høst/vinter, har de ferske bæsjebakteriene blitt "vasket" vekk av gjørma som har oppstått når hestene har tråkket ned jorda. Så for Harmoni har det vært et minus med mye nedbør, men for Balder har det vært et pluss.
Her er hovsprekken.

Hestene mine går mest mulig ute, spesielt nå på vinteren som det er tørt og minusgrader. Da går de ute hele døgnet. Jeg liker at hester skal få være hester. Og jeg prøver så godt jeg kan å gi de et tilnærmet naturlig hesteliv som mulig. Men om sommeren er ikke dette mulig, fordi Harmoni har sommereksem. Noe jeg skal blogge om en annen dag.



Justering av mustangroll ovenfra.



I hvertfall... Harmoni fikk sin hovtrim i kveld. Jeg merker jeg er litt ute av trening etter svangerskap og liten baby. Det er tung jobb! Og etter å ha gått hjemme et års tid, og mange godterier og sofakos seinere, er magen større, musklene har gjemt seg og lungene krympet. Så jeg skjønner at jeg må ta meg sammen. I dag er resten av mitt liv. Da er det på tide å gjøre kroppen glad! 
Tittei, Balder det er meg!

fredag 10. februar 2012

Prosjekt ballkjole Del 2

Nå er dagen her.. dagen kjolen skal brukes.
Jeg rakk det! Leverte den i går ettermiddag, men du verden for en påkjenning det er å sy for andre.
Det knyter seg i hele kroppen og jeg kjenner spenningen helt ut i fingertuppene. Jeg blir stresset og kvalm før jeg skal levere det ferdige produktet.
Jeg føler jeg har ting under kontroll, men når fristen for levering nærmer seg, finner jeg alltid ting jeg kan gjøre litt bedre. Det som kunne vært lettvint gjort, blir alltid veldig innviklet. Og det som kunne vært fort gjort, går ikke fullt så fort alikevel. Fordi jeg er en perfeksjonist.
Jeg er redd for hva kunden synes. Jeg er redd for forventningene. Kanskje ikke produktet er sånn som de håpet på?
Jeg har forventningsangst..
Pga av jeg går hjemme med Eline, er dagtid fullt opptatt med lille kroppen som skal leke og aktiviseres hele dagen. Derfor har jeg hatt kveldene å sy på.
Kvelden før kjolen skulle leveres, satt jeg og sydde til langt på natt... men jeg har, som sikkert mange andre, en tendens til å gjøre en del feil når øynene begynner å gå i kryss og det eneste kroppen vil er en seng å krype ned i.. Denne kvelden var ikke annerledes, men når glidelåsen, som allerede var montert, gikk i stykker, la jeg fra meg arbeidet og hev meg i seng. Grublende og irritert lenge utover natten. Vanligvis jobber jeg best under press, men...
Torsdag ettermiddag skulle kjolen leveres til en håpefull og forventningsfull Helene, og jeg var ikke ferdig.
Kun en ting å gjøre; pakke symaskiner, stoff, tråd, ny glidelås og Eline med reservemat og tilbehør inn i bilen, kjøre til Halden, innstallere Eline med alt tilbehør hos min mor og resten opp i andre etasje i mitt barndomshjem og begynne å sy... helst litt fort, for mamma hadde planer litt seinere, og kjolen skulle jo leveres og helst prøves for å ha en garanti om at den passet skikkelig før balldagen. Hjertepumpa slo så jeg var skikkelig kvalm, og redselen slo inn på full spiker. Tenk om de ikke likte kjolen. Tenk om den ikke passet. Tenk om jeg hadde laget den for kort. Alle mulige negative tanker møblerte om i hodet mitt, og jeg var nesten klar for å dra å kjøpe en reservekjole på storsenteret. Nesten fire timer etter vi ankom Halden, kunne jeg pakke sammen maskinene, trådene, nålene, saksene, Eline og alt hennes tilbehør og kjøre til Torp og levere kjolen.
Jeg krysset det som kunne krysses for at kjolen skulle passe og Helene skulle bli fornøyd. Og kjolen passet!
Så da kan jeg senke skuldrene.
All uvelheter og forventningsangst har vært forgjeves.
Og det ser ikke ut til at Eline har tatt skade av å bli plantet hos bestemor i all hast:)

Dette er noen av kommentarene jeg fikk seinere på facebook: "Da har jeg kjolen klar,stolt over å vite at tanten min har laget den", "Helene er kjempe stolt, maser om å prøve hele tiden, men nei må vente til i morgen. Sender deg bilde så fort ho er ferdig i morgen Ingrid. Du har gjort en kjempe jobb, så får jeg håpe jeg klarer resten ;-) Klem"

lørdag 4. februar 2012

Gammelt hus.. på godt og vondt.




I dag var det 20 blå da jeg stod opp kl 6 for å fore ungen med grøt. Og glad var jeg da jeg så ungen viste tendenser til å bli trøtt igjen når grøten var spist, for det betydde at vi kunne krype under varm dyne igjen, og bli der et par timer til.
Det var guffent i huset, så det fristet ikke på noen måte å stå opp. Eline er gjerne lys våken og klar for å starte dagen uansett når hun våkner på morgenkvisten, så Ole Martin, snill som han er, tok henne med seg ned, fyrte opp i ovnen, satte på kaffen, skulle fylle varmt vann i dunkene vi bærer ned til hestene (som vi gjør i dusjen på badet siden stallen kun har kaldt vann), da han oppdager at vi ikke har vann på badet i 1.etasje...
I dag, på den hittil kaldeste dagen i 2012, fryser vannrørene til badet i 1.etasje.
Hadde man bare kommet til vannrørene så man kunne varmet opp, men noen ganger er det lettere sagt enn gjort. Huset er opprinnelig et tømmerhus fra slutten på 1800-tallet, og har vært bygget på i ettertid. Badet er fra  1977 og har ikke kjellerdelen under..
Nå er jeg veldig flink til å gjøre korte historier lange, for jeg har så mange ord som vil ut.. De som kjenner meg forstår:) For å gjøre en egentlig kort historie nogen lunde kort, måtte hvertfall Ole Martin bruke motorsagen på rommet i gangen vi ikke har gjort noe med etter vannskaden fra sist vinter, for å komme til rørene. Dette ble ikke gjort før etter han kom hjem fra jobb. Og jeg, som vanligvis er ganske hendig, har ikke alltid mulighet med en liten, superaktiv unge en må følge med på til enhver tid.
Gleden er hvertfall at vi har fått tinet rørene til springen, men venter fortsatt på rørene til dusj og vaskemaskin.


Merkelig at det bare var badet nede som frøs tenkte vi, men det var egentlig ikke så veldig merkelig.. Det er laget lufteventiler i grunnmuren under "nybygget" (badet) for at det ikke skal bli fuktig og råtne. Dermed kom kom denne kalde luften inn til rørene. I fjor ble ikke dette oppdaget siden vi hadde hatt en stor vannlekkasje fra et hybelkjøkken i 2.etasje like etter vi hadde kjøpt gården. Da ble alt vann stoppet og tappet for å unngå fryseskader på rør og radiatorer siden hele 1.etasje måtte rives og tørkes innvendig og alt elektrisk måtte byttes.
Satser bare på at de siste rørene tiner uten å sprekke..

Over og ut.

torsdag 2. februar 2012

Hverdagen nå om dagen..

Det å være småbarnsmor er ikke bare bare.. Det er en del ting man skal lære seg, en del ting man bare må finne seg i og en god del ting man bare må komme seg gjennom.... som for eksempel hverdagen.
Jeg er så heldig at jeg har verdens vakreste datter:) Og med det følger det en del jobb.For her i huset er det Eline som er sjefen. Det er hun som bestemmer når vi skal stå opp, når maten skal være servert, hvilken temperatur innholdet i tåteflasken skal ha, når bleier skal skiftes, og til og med når jeg skal få lov å spise, eller kose meg med en kopp kaffe. Som oftest gir hun meg ikke så god tid på de to sistnevnte, så jeg får kastet i meg litt havregryn... og koppen med kaffe, rekker alltid å bli kald før jeg får lov å ta neste sup.. Noen ganger får hun meg til å føle meg som askepott, der hun kaster alt hun får tak i ned på gulvet, så jeg må plukke det opp igjen, før hun kaster det ned igjen. Sånn kan vi holde på lenge...
Som dere skjønner er jeg hjemme i mammapermisjon. Jeg får betalt for å passe på min egen datter. Hun har blitt min arbeidsgiver, for det er det det er. En fulltidsjobb.
Det er ikke bare en dans på roser å gå hjemme med verdens vakreste. Man er sliten fordi man ikke får pauser, man kan ikke bare gå fra jobben, fordi arbeidsdagen slutter aldri. Man har nattevakter hver natt og dagvakter hver dag. Nå skal man sove? Når kan man dusje? Når skal jeg få egentid og bare være Ingrid?
Hobbyene er lagt på vent for en stund.
Det er ingen vits å pynte seg for å føle seg mer vel, for klærne er fulle av grøt eller gulp før man rekker å føle på seg hvor fin man faktisk kunne blitt. Man rekker aldri et møte til avtalt tid, for idet man er ferdig å kle på ungen og skal til å gå ut døra, skjer det noe med den lille. Ansiktet blir rødt, kroppen blir spent og sakte, men sikkert skjenner man duften av noe som ikke er helt likt blomster. Da er det bare å slippe alt (bortsett fra ungen) og finne ren bleie.
Det er forventet at jeg som mor skal si at jeg storkoser meg med å gå hjemme. Jeg tror folk har glemt hvor slitsomt det er. Eline har blitt 8 mnd, og fortsatt har jeg tilgode å få en hel natts søvn. Når den dagen kommer og jeg for en gangs skyld kan føle meg uthvilt og ha overskudd på dagen, skal jeg si at jeg storkoser meg.

Nå bare koser jeg meg:) Jeg nyter synet av den lille, vakre. Når øynene hennes lyser opp og hele henne smiler når hun ser meg. Jeg nyter å skjenne hennes hånd rundt min finger for å sovne, høre hennes latter når jeg "spiser" magen hennes. Jeg liker at jeg kan avlede hennes gråting med "lille Petter edderkopp" (det funker hver gang). Jeg liker å kunne bruke ny størrelse i klærne, for da vet jeg at hun vokser, jeg liker at hun lar meg trøste henne og at hun er trygg i mine armer. Og jeg liker at hun er min:) Min og Ole Martin sin perfekte datter. Og en dag, inn i fremtiden, kommer jeg bare til å huske de fine tingene. All gulping og søvnløse netter er glemt. Og jeg er ganske sikker på at jeg også kommer til å si til en nybakt mamma; "nå går du vel bare hjemme og storkoser deg?"

onsdag 1. februar 2012

Prosjekt ballkjole

Jeg er så heldig at jeg er litt handy(wo)man. Jeg kan litt av mye og noe kan jeg mere av. Og sy er noe jeg kan:)
For en stund siden fikk jeg en forespørsel av Ole Martin sin niese, Helene, om jeg kunne sy en ballkjole til henne, fordi hun skal på 10.klasse ball i februar. Selvfølgelig sier jeg ikke nei til et så morsomt prosjekt!
Det tok sin tid før jeg fikk stoffet om var bestilt, for pakken hadde forsvunnet i posten og var sist registrert langt inni Sverige, men der forsvant alle spor. Så Stoff og Stil måtte lage en ny pakke til meg, som kom bare noen dager seinere:)
Jeg bruker nødvendigvis ikke så lang tid på å sy en kjole, men denne gangen bestilte jeg brokade i lys lilla med sølvmønster. Ikke nok med at mønsteret i stoffet skal passe til mønsterdelene, men en kan ikke være snål på stoffet og legge mønsterdelene mot hverandre, for da passer plutselig ikke mønsteret i stoffet til resten av kjolen lenger... så man bør tenke før man klipper...
Det har jeg gjort... jeg har tenkt, klippet og begynt å sy, og det ser ut til at kjolen blir veldig fin.. Helene trenger i hvertfall ikke å være redd for at en annen har lik.

Det er det beste med å kunne sy. Skal man ha noe til en spesiell anledning, kan man sy selv.
Jeg har deadline til søndag, da kommer hun hit å skal prøve den så jeg får tilpasset den ordentlig:)
Jeg bærer alltid et snev av prestasjonsangst når jeg lager noe til andre, for jeg er litt perfeksjonist, og tenker alltid i siste liten at jeg kanskje kunne gjort ting annerledes eller bedre.
Håper bare hun blir fornøyd.

Jeg savner et ordentlig hobbyrom, det står på "to do" listen, men først må taket på huset byttes, for vi har ingen grevling på taket, men gammel takstein. Og mitt kommende hobbyrom har foreløpig et par bøtter på innsiden som tar imot regndråpene.
Derfor bruker jeg det kommende master bedroom som en nødløsning enn så lenge.
Vel vel..
Nybakt mor for 8 mnd siden, trenger søvn, så jeg tror jeg sier over og ut.