Vår siste reise.

I dag er jeg, til en forandring, en jente uten så mange ord.. Bare en masse følelser. Jeg lar tårene trille, og slipper løs alt. For nå er Eline lagt og Ole jobber natt. Jeg har stua for meg selv og de våte øynene mine ser knapt nok hva jeg selv skriver. Jeg orker ikke være tapper mer, og lar maska forsvinne. For meg er det ikke "alla hjertans dag", det er mer som "krossa hjertans dag".

Jeg har sagt farvel til en følgesvenn, min beste turkompis, min samtalepartner og terapeut. Et familiemedlem, en læremester og en vannvittig flott hest, Harmoni.

Harmoni kunne gå løs. Det fikk hun gjøre ofte.

Hun lærte meg at hester kan snakke og at vi bør lytte. For det en hest sier, er verdt å bry seg om. Harmoni kunne snakke, og mer og mer tydelig ble det etterhvert som vi ble kjent med hverandre.
Jeg lærte henne alt det hun kunne, mens samtidig lærte hun meg det jeg kan. Og sammen ble det et utrolig godt samarbeid.

Men det har ikke bare vært en dans på roser heller. Dette er ingen eventyrfortelling med lykkelig utgang. Vi har begge hatt våre knall og fall. Vi har glemt å lytte. Men vi har lært av våre feil.
Som da jeg skulle ri henne inn. Jeg hadde flyttet til Trondheim og fikk etter litt, hentet Harmoni oppover og fikk en hyggelig utegangsplass til henne i Klæbu sammen med fire andre hester. Harmoni ble tre år etter den vinteren og det klødde i fingrene etter å sette igang med innridingen.

Harmoni og meg i Klæbu. Ved forskuret.

En kveld det var min tur å fore (det var snø og sikkert 15-), så jeg en sjanse og tok den. Jeg løp opp på møkkahaugen, satte meg på ryggen til Harmoni og smilte! Jeg var kjempe stolt og fornøyd, og hesten var rolig. Men de trodde de hadde fått mat, så hele flokken gikk rolig mot forskuret vi la høyet i.. Jeg satt fortsatt smilende på hesteryggen, men tenkte ikke over at hun ikke var vane med den ekstra høyden. Så jeg fikk hjørnet på taket i ryggen og datt av med et skikkelig smell.. Jeg fikk ikke puste på noe som kjentes ut som en evighet. Og enda lenger tid tok det før jeg kom meg på beina. Jeg kunne nesten ikke gå av smertene i ryggen, men jeg hadde litt hell, for jeg hadde med meg en kompis. Han foret og fikk meg inn i bilen og videre til legevakten der jeg etterhvert fikk påvist brudd i en *ryggetellerannet*. Vondt var det hvertfall.. lenge! Harmoni hadde skyldfølelse lenge, og sørget for at jeg ikke fikk sitte på ryggen hennes igjen før hun var klar.

Eller den gangen jeg tok med hest og tantebarn på gåtur nedover veiene. Det var kraftig vind som laget mye bevegelser og lyder i lufta. Harmoni gikk i leietau ved siden av meg, men så er det sånn med unghester at de ikke forstår hvor store og sterke de er. Tantebarna løp og lekte, vinden ulte og løv blåste. Tilslutt begynte hesten og sprette og.. et par ganger var alle de fire beina i lufta samtidig. Ved et av tilfellene skjedde dette så fort, samtidig som hun byttet retning at jeg fikk ene bakhoven plantet midt i nyllet. Jeg rakk vel ikke å reagere før jeg lå på bakken med neseblod på klærne og så at hesten var på god vei tilbake til gården. Fikk summet meg fort med tanke på tantebarna som jeg følte et stort ansvar for, fikk de til å løpe inn mens jeg skulle finne hesten. Utrolig gode naboer hadde funnet Harmoni alene, med leietauet mellom beina, godt plantet i en gresstuste og spiste som ingenting hadde skjedd. Pappa kom løpende. Jeg rakk vel ikke si noen ting før han tvang meg til å gape, og sjekket alle tennene. En etter en, at de fortsatt satt fast. De gjorde det. Jeg kom fra det med hjernerystelse, neseblod og en kraftig hoven leppe. Da tenkte jeg på hvor heldig jeg egentlig var som har barfothest. En sko på den hoven, og jeg ville sannsynligvis hatt gebiss i dag... eller verre... igjen talte Harmoni sitt språk. Hun visste hva som hadde skjedd og gikk som en engel ved siden av meg etter det.

Men vi har hatt flere gode minner enn dårlige.
Utallige turer i skogen. Både med grime, som håndhest og med sal. Hun ble med meg overalt. Jeg tok henne med inn i låven, ut i skogen, langs hovedveien, men en gang som faktisk får meg til å trekke på smilebåndet i dag, var når jeg fikk henne med opp trappen mot inngangen til mamma sitt hus, åpnet døren gikk inn, hesten fulgte etter og mamma kommer skrikende og ber meg få ut hesten av hennes hus. Da var vi halvveis inni gangen:) Kanskje ikke så rart hun reagerte når en hest på over 500 kg er på vei inn i hjemmet hennes.

En god treningsdag.

Vi var på kjørekurs i Rena. Med Roger Haeselich som kursleder. Etter det gikk tømmerkjøring som en drøm. Harmoni koste seg med å jobbe. Det var utrolig moro!

Det er mange minner å se tilbake på.

Avgjørelsen vi tok i vinter var tøff. Vi tok den vel egentlig i høst. Jeg skal prøve å forklare...
Etter flere år med sommereksem, (en sterk og svært ubehagelig allergi mot sviknott, mygg og andre blodsugende innsekt, som krever mye oppfølging og behandling) ville vi ikke se lidelsen mer. Det var bare å innse det jeg lenge har prøvd å gjøre noe med. Harmoni har det ikke bra. Det finnes ingen kur som helbreder hesten og alle hester har forskjellig grad av sommereksem eller forskjellig årsak til hvorfor de har fått det. For å gjøre en ganske lang historie kortere så dere ikke faller av lasset. Jeg har brukt vannvittig mange tusen kroner på behandlingsmetoder, kremer, eksemdekken, sprayer, oljer og veterinærer. Sendt blodprøver til analyser og vært hjemme hver sommer for å se til at min sorte perle fikk den pleien hun kunne få så hun kunne ha det så godt som mulig. Passe klokkeslett og tider. Lære meg når knott og mygg kom frem og vær og vind for å vite når klegg og brems var mest aktive. Sørge for å få hesten inn og ut av stall, på og av med dekken.

Med eksemdekken og RaBalder.

Dette ble en fulltidsjobb. For hjertet mitt var fylt med Harmoni. Og hvem gjør vel ikke det de kan for at de de er glad i skal ha det godt?
Sesongen begynner allerede i slutten av april og varer ut oktober om det er en mild host/vinter. Dråpen som fikk begeret til å renne over denne gang var at vi endelig så lyset i tunnellen. Oktober kom, og vi merket at knott og mygg begynte å avta. Endelig kunne hestene begynne å stå ute igjen! Til jeg en dag oppdaget store kjøttsår foran på bringen... Elglusa! Lyset sluknet og jeg så på Harmoni sine øyne at hun også var fortvilet..

Denne høsten (2012) begynte Harmoni å gjøre så utrolig mye rart. Hun løp frem og tilbake langs gjerdene når hun så meg. Hun virket mer stresset når jeg skulle ta de ut om morgenen. Hun kunne gå inn i stallen som hun bruker, for så å snu å løpe ut igjen. En gang veltet hun meg over ende før jeg rakk og lukke porten og løp ut på jordene. Det forbauset meg hvor lykkelig hun så ut. Mens jeg fant meg selv i en krøll i en leirepytt. Seinere den kvelden sa jeg til Ole at han ikke måtte bli bekymret om jeg kom seinere inn en vanlig etter å ha tatt inn hestene. Jeg måtte snakke med Harmoni.
Den kvelden ble et vendepunkt for meg. Harmoni la hodet sitt på skulderen min og vi hadde en lang og dyp samtale. Om hvordan livet var og hvordan vi hadde hatt det til nå. Vi delte minner og opplevelser. Jeg tror vi stod sånn i en evighet... lyttet til hverandre, men samtidig sa vi ikke et ord. Men jeg forstod, og det gjorde hun og.. Da hadde vi gjort vårt valg. Og rart var det, for Harmoni begynte å oppføre seg eksemplarisk igjen. Jeg trengte ikke en gang og leie henne ut og inn av hagen. Hun gikk løs etter meg og virket mer fornøyd.

Vårt valg, var å ringe Nordens Ark. Vi booket en tid der. Ventelisten var lang, så vi fikk ikke tid før 14. februar 2013.
Pappa og jeg dro nedover tidlig på morgenen. Harmoni skulle være der nede kl 0800. De som møtte oss, må ha et hjerte av gull, for de var utrolig sympatiske og forståelsesfulle. De forstod at dette var min beste venn og ga meg den tiden jeg trengte. Ingen stresset, de bare lot oss ta farvel. Jeg valgte å dra før de avlivet henne.

Veien hjem var tyst... ingen tårer, ingen ord...
Jeg hadde sagt farvel til min beste venn. Sendt henne til de eviggrønne enger. Fri fra plager.
Jeg vet hun har noen der oppe til å passe på seg. Noen av de snilleste hestene jeg vet om tok henne imot, og sammen løper de lykkelige med vinden i manen..

Jeg kommer alltid til å elske deg Harmoni. Du er min venn for livet. Men en dag sees vi igjen, det lover jeg!

Til minne om Harmoni 20.05.05-14.02.2013 Alltid elsket<3

Skrivetørke og årsrapport:)

Nå er det så altfor lenge siden jeg har oppdatert bloggen, og jeg må si til meg selv at det er på tide og begynne igjen.
Jeg har lidd av en voldsom grad av skrivetørke!! Og med flere grunner.
Møkka PC uten komplett tastatur, dårlig internettsignaler, lite ekstra tid er noe av grunnene.

Siste innlegget jeg begynte å skrive, fikk jeg aldri publisert... det ble for tungt. Jeg begynte å skrive om Harmoni, min aller beste venn, min første hest, min læremester... vi valgte å avlive henne i februar i år.. Sommereksemen fikk vi ikke bukt med og jeg var gravid for andre gang. Nå ville jeg vie somrene til mine barn, bli med på stranden, dagsturer, ferier... uten å være ødelagt av bekymringer for Harmoni. Men innlegget ble aldri ferdig, det ble for tungt å skrive.. mulig jeg legger det ut uten å redigere seinere... da er det ekte. Rett fra hjertet med minner, tårer og glede. Vi får se.



Min aller beste Harmoni<3

Denne våren bestemte vi oss for å produsere vårt eget høy. Vi var lei av avtalen vi hadde med naboen. Han skulle slå og vi skulle få til eget bruk.. Han skulle få overskuddet. Men avtalen ble ikke holdt og høyet var av dårlig kvalitet. Så i år investerte vi i "ny" traktor, høyvender, og presse. Klipper fikk vi av en kollega av Ole Martin;) Så da var det bare å vente på go'været:)
I tillegg til våre jorder, fikk vi tre jorder å slå av naboer, så til sammen slo vi ca. 150 mål med eng i sommer og fikk tørket og plassert det på låven:)
Vi fikk masse hjelp av venner og familie da høyet skulle inn, og det er vi evige takknemlige for!
Vi sendte prøver til foranalyse, og høyet viser seg og være av god kvalitet, så det var slett ingen dum ide å investere.

Klipper høy i solnedgang.

Ny baby kom 2 uker over termin. En vakker lita jente fikk navnet Jenny Alette og er en god og snill baby. Eline er kjempesnill.. Overser henne for det meste, men når man minst aner det, har hun gitt henne en bamse eller en sutt for å trøste henne:) Godinger!

Julaften ble feiret hjemme på gården med Ole's familie. Vi kjøpte inn maten, men svigermor lagde og tilberedte:) Stemningen var fin og barna forventningsfulle. En slitsom, men vellykket dag!

Nå skal vi snart se tilbake på året 2013 som et år fullt av minner, med tårer og sorg, forventninger og glede. Noen har vi sagt farvel til og andre velkommen:) Jeg vil prioritere de gode minnene, gledestårene og det vi har lært. og ta det med meg inn i 2014.

Nytt tak på gammelt hus.

Vi har et hus fra 1850. Det ble fikset opp litt i 1963. Blant annet ble taket lagt om.
Og har vært slik helt til nå. Men vi har, siden vi kjøpte huset, visst at taket er dårlig. Så, endelig, har vi begynt å legge om taket igjen!
Nå var det så dårlig at det begynte å dryppe ned i stua når det regnet, så vi kunne rett og slett ikke vente mer!

Det som ventet da taksteinen ble kastet av, var så å si ikkeno... Min bror driver eget tømrerfirma, og har aldri sett et tak med så lite takpapp..

Dette er takpappen... Trenger jeg si mer..

Taket var invadert av flere små beboere. Flaggermus, en hel kolloni, har etablert seg under taket og spist seg ganger under taksteinen. De fleste flaggermusene fløy sin vei, mens de som ikke gjorde det, flyttet inn i huset i steden...

Denne fant seg plass på stellerommet til Eline.

En annen flaggermus var i taket i gangen oppe mellom soverommene og en fant vi dagen etter i gangen nede.. Den freste da Eline var på vei til å leke med den, så det var godt vi fikk båret de ut i sikkerhet i steden. Ingen av de ble skadet, og har antagligvis funnet seg nye steder å bo:)

Min bror i full gang med å tette huset vårt:)

Skogens gull!

Jeg har ikke vært så flink til å bruke skogen for hva den er verdt tidligere. For meg har skogen vært et ridehimmelrike! Et sted å la tankene flyte, et sted å koble av. Et sted hvor man kan føle seg fri og kjenne frisk luft.
Men nå har jeg bestemt meg for å bruke den mer! Det finnes jo såå mange godsaker der ute!!!

Bøttevis med blåbær!

4,5 liter saft, 8 glass med syltetøy og en to liters med
ferdig rensede bær til dessert med vaniljesaus:)

En stor kurv med kantareller, rett på baksiden av huset!

Kyllingklekkeri.

Jeg har vært litt uheldig med kyllinger tidligere.. Lemmi, kyllingen etter Aud og Glenn, døde like etter reveattakken her.. Hvorfor, vet jeg desverre ikke.. og Agda støtet vekk egget hun ruget på, så kyllingen døde før den kom ordentlig ut av skallet..

Denne døde før den var klekket ferdig.

De siste hønene jeg fikk, var det jo to stk som ruget da jeg fikk de. Antaglig taklet de ikke å bli flyttet på, eller så skjedde noe annet, for eggene der råtnet. Hønene sluttet jo aldri å ruge, så jeg måtte til slutt kaste eggene de lå på, for de luktet ikke godt.

Men nå, etter mye knall og fall, har Ruth fått to kyllinger:) Og det ser ut til å bli fler. Jeg har hatt nøye nedtelling av dagene (de ruger i 21 dager), og mandag kom den første. En vakker, knallgul kylling:) Og i dag kom nr to, som var en svartspettet liten vakring:)

Begge er mindre enn en dag gamle:)

To nydelige søsken.

Nytt flokkmedlem!

Vi har også fått en ny hest i flokken vår:)
Han heter Eros, er en nordlandsvallak og kommer fra Førde i Sogn og fjordane.
Vi hentet han på Gardermoen torsdag kveld:) (nei, han kom ikke med fly, men stod pent og pyntlig på en henger utenfor Rica hotell). Seint på natten var vi endelig hjemme, og fikk satt han ut på beite sammen med Balder. Det gikk overraskende bra. Eros overså Balder totalt. Og ignorerte Balders forsøk på å dominere. Så dette skjønte jeg kom til å gå aldeles utmerket. Harmoni står jo inne om natten, så hun fikk ikke hilse på før fredag morgen. Med halen hevet og vide nesebor, løp hun mot Eros for å tilrettesette nykomlingen:) Innen jeg kom hjem fra jobb, stod alle tre å spiste av samme matfat. Bedre kan det vel ikke bli:)
Eros skal være Ole Martin sin "blikjentmedhestkamerat". Det kommer til å gå veldig bra:)
Med tre hester i en liten flokk og masse, masse med gressplen og grøftekanter, er det godt å kunne gjerde inn å la de rydde litt:)

Eros i front, Harmoni med eksemdekken og Balder
sine korte bein, rydder veikant til gårdsvei.

Harmoni med sommerklærne på.

Vår nye Eros!
Nordlandsvallak på 7 år:)

Balder og Harmoni side om side:)

Nye familiemedlemmer:)

Det har skjedd utrolig mye i det siste. En morgen jeg skulle ordne med dyra før jobb, fikk jeg se reven med noe jeg trodde var en hare i munnen. Han løp over hestebeitet, slapp haren og stoppet i hjørnet på beitet og tittet på meg. Merkelig rev, tenkte jeg... Vi stod lenge og så på hverandre før jeg bestemte meg for å få fjernet den døde haren fra beitet. Det kunne jo hende den hadde sykdommer. Til min store overraskelse fant jeg bare en bunke med fjær strødd rundt, og skjønte fort at det så aldeles ikke var noen hare, men en av mine kjære rasehøns. Og etter hva jeg vet, tar ikke reven bare en... så jeg løp til hønsehuset og oppdaget det makabre... Reven hadde drept så å si  alle... En nyklekket kylling, fant jeg i et hjørne, og en rugende høne fant jeg i en rugekasse..I sjokk løp jeg inn til Ole Martin, han hentet hagla, og oppryddingen måtte begynne.. Det var en utrolig trist dag.. En hønekropp var ikke å finne, så jeg regnet med at reven allerede hadde gjemt den.
Reven ble observert rundt hele gården i mange timer før Ole Martin endelig fikk skutt den. Sånn går det når han var frekk nok til å ta seg inn gjennom katteluka på låven.
Til vår store gledelige overraskelse, kom Ruth tilbake! Hun hadde klart å gjemme seg og trippet etter å komme inn i sikkerhet. Jeg løftet henne opp, nusset henne på hodet og lovet å passe mye bedre på henne fra nå av!

I går fikk jeg hentet nye høner, med haner og kyllinger. Jeg tok med alle jeg fikk, for jeg klarte ikke å avgjøre hvem som skulle til de evige jaktmarker. Da kan de gå hos meg i steden:)

I alt fikk jeg 6 høner, 4 haner og 5 kyllinger:)

Nå er det liv på gården igjen!